Langt hjemmefra,

men nært noe som betyr noe 

Hvert år får et knippe unge mennesker fra hele verden muligheten til å gjøre noe som virkelig betyr noe. Gjennom Aiducatius Creativity Internship reiser de til landsbyen Kartong i Gambia.  Ikke som turister, og ikke som observatører, men som lærere, kreative sjeler og mennesker som tør å gi av seg selv til barn som trenger det. 

I år er Ingeborg Gunleiksrud én av fire som har vunnet internshipet. Hun er 21 år, studerer ved NHH i Bergen, og har lenge visst hva det vil si å kaste seg ut i det ukjente. Allerede som 16-åring i VG2 pakket hun kofferten og dro på utveksling til Cairns i Australia og beviste for seg selv at verden er større og rommere enn den kan virke hjemmefra. Nå pakker hun kofferten på nytt, denne gangen med kurs mot Vest-Afrika. 

Jeg kjenner godt til følelsen hun beskriver. For ett år siden satt jeg selv i den samme situasjonen. Jeg var spent, litt nervøs og full av forventninger, før jeg selv dro av gårde til Kartong. Nå er det min tur til å sitte på den andre siden av bordet, og møte en av dem som snart skal oppleve det samme. 

En som alltid har sagt ja 

Det er ikke tilfeldig at Ingeborg havnet her. Hun forteller at hun alltid har elsket å reise og utforske nye steder, og at utvekslingsåret i Australia føltes som en naturlig forlengelse av hvem hun er. Som 16-åring dro hun til den andre siden av jordkloden, og det året forandret henne på måter hun fortsatt merker. 

«Det jeg sitter mest igjen med er at jeg tør å prøve mer, og synes ikke ting er så skummelt. Det er lettere å få venner, tørre å si ja, og å gå utenfor komfortsonen», sier hun. 

Det er nettopp den erfaringen som gjorde at internshipet i Gambia ikke føltes som et urealistisk sprang, men som et naturlig neste steg. Da muligheten dukket opp, var svaret enkelt. «Jeg er mer selvsikker nå, og derfor tør jeg å si ja», sier Ingeborg, og legger til at hun trolig ikke hadde tatt sjansen uten reiseerfaringen i ryggen. 

Forberedelsene er i gang 

Veien til Kartong handler om mer enn å bestille flybillett. Ingeborg har brukt tiden godt. Hun har over flere måneder planlagt sammen med de andre som skal delta, fått vaksiner, og begynt å samle inn undervisningsmateriell. Mye av forberedelsen har også handlet om samtaler; om forventninger, om hva hun bør pakke og hva hun bør være klar for. Den type kunnskap som ikke finnes i noen brosjyre, men som bare de som har vært der selv kan gi videre. 

Hun er åpen på at det er én ting som opptar tankene hennes mer enn noe annet: «Jeg har tenkt mye på hvordan jeg ønsker å møte barna. Hvordan jeg kan skape en trygg og god stemning fra første stund», sier hun. 

Ingeborg skal fly alene til Belgia, der hun møter de andre internene før de flyr sammen til Gambia. For mange ville det vært en kilde til bekymring, men ikke for henne. «Det kribler mest i magen, egentlig. Etter den lange flyturen til Australia innså jeg at det er veldig gøy. Det er selvfølgelig litt skummelt, men jeg tror det kommer til å gå helt fint», sier hun og smiler. 

Det ukjente som venter 

Ingeborg innrømmer at hun vet lite om hva som møter henne i Kartong og det virker ikke å plage henne nevneverdig. Det hun har hørt, har gitt henne et varmt bilde av landsbyen: at folk er imøtekommende, positive og blide, til tross for en helt annen økonomisk hverdag enn den norske. 

Det hun derimot gruer seg litt til, handler ikke om logistikk eller kultur – det handler om følelser. «Jeg tror det å se så mange barn som ikke har det vi i Norge tar for gitt, kommer til å bli litt utfordrende», sier hun stille. 

Likevel er det forventningen og gleden som dominerer. Hun gleder seg til å bygge relasjoner, til kreative timer med tegning, maling og lek, og til å bidra til at barna har noen fine uker på skolen. «Jeg håper de sitter igjen med inspirasjon og glede. At de har hatt det gøy», sier hun. 

Og for seg selv? Hun håper på et nytt perspektiv. På en påminnelse om hva som egentlig betyr noe, og selvfølgelig: mange fine minner.